Dette er navnet på de helige skriftene i islam, på engelsk. Jeg vil skrive om en sang med den samme tittelen. Det er fra en plate laget på den samme måten som noen sanger på min favorittplate Low. Brian Eno hjalp med verkene på Low mens David Bowie (komponist til Low) var optatt med personlige saker. Det skjedde så at en dag når Eno var alene i studio, brukte han en lite del av piano spill. Faktisk det var den lille sønnen til manageren, som klimpret der, på instrumentet. Stykken da ble brukt som grunnlag for en hele sang. Det hørtes ganske eksperimentelt ut og Eno trodde at det kunne bli brukt som en instrumental del på albumet. Derimot når Bowie kom tilbaket, sang han noen ord i tillegg, som ikke var på et ekte språk. Men det passet veldig bra med melodien, så ble det brukt, og sangen ble særlig populær og brukt i mange dokumentarfilmer.
Noen år senere jobbte Eno med David Byrne fra bandet Talking Heads, som Eno hadde samarbeidet med før. Da brukte de denne teknikken igjen i studio, bare omvendt. De fant religiøse sanger og radioprogrammer fra forkjellige land, og etterpå lagte de musikk til dem. Sangene ble valgt fra album lagt i tidligere år, noen av dem var afrikanske gospler, og andre var tatt fra arabiske sangerer. Tittelen til albumet kommer fra en roman av Amos Tutuola, nigeriansk forfatter. My Life in the Bush of Ghosts (Mitt liv i åndenes skog) handler om en gutt som opplever utrolige eventyr i åndeverden, mens han forsøker å unngå fra slavehandlere. På en sang brukte Eno og Byrne lyden av muslimene som leste fra Koran.
Jeg hadde mitt første eventyret i den muslimske verden omtrent femten år før, da besøkte jeg broren min i Eilat, Israel, og sammen krysset vi gransen til Egypt. Vi fant en sjåfør på den andre siden, som kjørte oss gjennom ørkenen ned til en by ved det Røde Hav. Vi har reist en god stund, og det begynnte å skumre, da stoppte føreren plutselig, steg av bilen og åpnet motortoppen. Ingen snakket for noen minutter, og jeg ble sikker at vi kunne ikke fortsette. Broren min kikket ut av bilvinduet og sa til meg ’Det er Ramadan. Nå spiser de bare når de kan se på den første stjernen på himmelen.’
Ti år senere jobbte jeg i Tel-Aviv, og nesten hver fredag spaserte jeg langs kysten til Middelhavet etter jobb. Jeg likte best å gå til den gamle bydelen, Jaffa. Der kjøpte jeg en stor kopp iskaffe, satt ned i skyggen til trærne, og leste eller bare sa bort over havet. Det var i nærheten av en moské, som fintes bare noen skritt borte fra favorittplassen min. Det var skrevet ved døren at denne var samlingplassen for muslimene for å lese Koran. Da begynnte muezzinen å synge, løpte alle kattene som gikk der i alle retninger plutselig. Men det gjorde jeg ikke. Det minte meg på denne sangen, Qu'ran.
Jeg hørte sangen første gang når jeg begynnte å samle plater og kjøpte den opprinnelige versjonen med Qu'ran på. Sangen måtte ble flyttet fra albumet fordi det er mot islam til å ha musikk i bakgrunnen når de leser fra Koranen. Så noen år senere når jeg fikk tak i CD-versjonen, ble jeg veldig overrasket og trist til å finne ut at det ikke inneholdt sangen. Jeg hørte den opprinnelige sangen også. Faktisk det var ikke en sang som vi tenker på det, men muslimene messer vers fra Koranen. De gjør det på en så taktfastlige måte at det høres ut egentlig som en sang med sin egen melodi. Da Eno og Byrne lagte passende musikk til det. Jeg mener at Qu'ran viser hvordan to ganske forkjellige opprinnelser kan bli brukt sammen så bra i musikk, derfor ble det en av mine favorittsangene.
