Fjelltur

Hjembyen min ligger på et flat land. Det er ingen fjell der og ingen sjø heller. Så begge dele har vært og skal alltid blir noe uvanlig, ubegripelig og vidunderlig for meg. Jeg har reist til mange steder i verden og likte best å være ved havet. Der føler jeg så rolig og samtidig vil jeg dra borte på vaiene. Jeg blir nyskjerrig hva ligger der over vannet, men jeg blir også rolig når jeg ser på det endeløs vannet. Kanskje på denne grunnen ble jeg mer fortryllet av store vann enn av fjell. Men det kunne være sånt fordi jeg hadde ikke vært i høye fjell tidligere. Jeg pleide gå på fjelltur i området rundt Budapest og noen ganger i Mátra og Mecsek.

I fjor sommer var jeg på besøk hos en venn i Bergen. Sammen tok vi toget til Upsete, en fjellbygde hvor vi leide en hytte. I området gikk vi på fjelltur, selv om været skiftet ganske ofte og det regnet hver eneste dag. Vanligvis kunne vi gå rundt ett av fjellene i nærheten av hytta hver dag. Men en dag var det bare opp og ned et fjell. Det varte meget langt sånt også. Jeg husker at vi fulgte en bekk og vi kunne ikke bestemme at vi skulle krysse den eller fortsette på den samme siden. Småblomster og andre vakre detaljer engasjerte oss også mange ganger.

Etter vi gikk over massevis av motbakker, sto vi ved siden av et stort vann. Det var islagte enda i ende av juli, det lå så høyt. Det straktes lang mellom fjelltopper og vi kunne ikke se hvor stiene svang frem. På himmelen så vi noen mørke skyer komme, og det ble sent også. Likevel snudde vi, siden det var umulig å finne ut hvilken retning vi skulle fortsette fram. Da gikk vi rett ned i den samme dalen hvor vi hadde kommet opp fra. Når vi så opp mot fjell, fikk vi øye på tykk tåk som kom ned plutselig. Var vi opp der enda, kunne vi ikke se ingenting og finne tråkket ned heller. Til slutt fant vi veien tilbake til hytta i regnet som startet rett da.

Iallfall jeg skal alltid huske denne usikkerhet som jeg følte når vi var opp der ved siden av det islagte vannet. Det så hemmelighetsfult og farlig ut og samtidig som om det innbød oss å oppdage hva finntes rundt det. Jeg så på alle retninger da vi sto der og plutselig forsto at vi kunne lett blitt mistet, gikk vi bare tilfeldig noe retning. Og senere hvis vi prøvde å fortsette i tåket og måtte finne veien ut, hadde det blitt kanskje altfor vanskelig. Jeg vet jo at min venn er veldig god ved å gå i fjellene, fordi han vokset opp i et slikt området. Allikevel var jeg sikkert veldig glad å gå nedover i dalen bort fra tåket og miste sjanse for dette eventyret.